MELLOMTID

- I mellomtid kan du gjøre hva du vil.

My Photo
Name:
Location: Norway

Sunday, October 14, 2007

Hjernen er alene

Natasha Barrett er lydkunstner med doktorgrad og prater tydelig for å overdøve det enerverende suset fra prosjektoren. Det er tirsdag og sola tyter inn gjennom det oransje glasset for å forvandle grupperom fire til en glovarm feberfantasi. Natasha forteller om utfordringene med lyd som kunstform, om teknikker hun benytter, om friheten hun oppnår ved å arbeide freelance og om hvor viktig det er å være i stand til å oppdage løsninger selv om de ikke er et resultat at den kreativ prosessen.

Vaktmesteren med ledsager tramper inn i forelesningen for å skru av radiatoren. "Her var det varmt." sier en av dem. Det er ikke varmere enn vanlig, det er ikke mindre luft enn vanlig og det er ikke mindre smart enn vanlig å bruke oransj vindusglass i et rom hvis ikke det er meningen at alt man presenterer skal være oransj. Vaktmesteren med ledsager tramper ut og alt er som vanlig.
Jeg forestiller meg at kreativtet sikkert fungerer bedre i et godt innemiljø. Kreativitet er tross alt ikke noe annet enn hjernen som arbeider for å finne løsninger. Den mest effektive måten å kvele kreativitet vil dermed være å stanse lufttilførselen, gjøre hjernen overopphetet eller å bombardere den med uvesentlige visuelle inntrykk. Her på grupperom fire er hjernen alene mot røkla.
.
En lydinstallasjon er ikke en konsert i konvensjonell forstand. Komponisten må ta høyde for at publikum beveger seg omkring. Komposisjonen må være åpen nok til at man kan komme inn i rommet på et hvilket som helst sted i stykket, samtidig som det må gi noe nytt hele tiden for å holde på det publikumet som allerede befinner seg i rommet. Det er åpenbare paralleller mellom lydkunst og arkitektur. Folk går inn og ut av ulike rom etter eget forgodtbefinnende. Liker de seg i et rom så blir de, ellers går de i et annet
.
Noen lyder har en så lik struktur at de trenger en forklaring. Ild og rennende vann er et eksemepel. Vi perseptuerer lydene ulikt etter hvordan man navngir dem. Dette er en av de får mulighetene hun har til å gi kunsten en retning. I det øyeblikket man setter ord på en lyd så setter man i gang en prosess hos lytteren. Man gir dem en inngang til lyden. Ved å navngi en lyd fjerner man litt av den dissonansen man føler når man ikke gjenkjenner den. I stedet for å vri knollen for å finne ut om man hører en bekk eller et bål så kan man, i vissheten om at det er sildrende vann, senke skuldrene og tenke på en vårdag med en bekk som klukker gjennom skogen.
Sånn er det med arkitektur også: Hvis du kommer inn i et stort, tomt og navnløst rom så begynner man ganske snart å vurdere hva slags funksjoner man kan fylle rommet med. Dersom man kommer inn på i et stort, tomt soverom så begynner man imidlertid ganske snart å planlegge hvor sengen skal stå. Så hva er det som navngir et rom?
.
Jeg tenker at lyden av ild og lyden av rennende vann ikke er så forskjellige som ordene "ild" og "vann", så tenker jeg en stund på hva som er forskjellen mellom lyden av ild og ordet "ild", og hva man tilfører lyden av ild ved å gi det navnet "ild".

0 Comments:

Post a Comment

<< Home