"Tanker om kreativitet"

Et essay av Tommy Meyer i fordypningskurset Exploring Creativity ved AHO


I løpet av fordypningskurset Exploring Creativity har jeg gjort meg en rekke tanker om kreativitetens vesen. Dette essayet er et forsøk på å samle og skape en forbindelse mellom noen av disse tankene.



Når jeg tenker på fantasi ser jeg for meg en horisontal linje. En linje som løper fra venstre mot høyre og som blir til mens man ser på den. Nesten som en tekstlinje egentlig. Så lenge det ikke stilles krav til fantasien vil den fortsette i en rett linje.Dersom det oppstår problem som bør løses eller en løsning som bør forbedres vil det påvirke fantasien. Det står et problem midt i veien og det er ikke mulig for fantasien å slippe forbi for egen motor. For at fantasien skal kunne fortsette i sin rette linje må den altså løfte seg oppover slik at den slipper forbi problemet. For å løfte seg opp krever linjen en muskel, og denne muskelen er kreativiteten.

Kreativiteten oppstår først når vi definerer en utfordring eller et behov. Idet noe oppleves som en utfordring vil det kunne oppstå kreativitet men uten motstand vil det kun oppstå fantasi. Det er selve motstanden (dissonansen) som er kreativitetens næring. Uten næring vil ikke kreativiteten fungere normalt. Idet et problem er løst og følelsen av dissonans opphører vil altså kreativiteten slutte å eksistere. Den vil fortsette som fantasi som løper i en rett horisontal linje fra venstre mot høyre, og den vil fortsette i en rett linje helt til det dukker opp en ny utfordring. Kreativitet kan kun brukes til å løse et problem eller til å forbedre en eksisterende løsning.

I overført betydning kan vi velge å forstå kreativitet ved hjelp av Newtons første lov: ”Om summen av krefter som virker på et legeme er lik null har ikke legemet noen akselerasjon”. Dersom Newton hadde vært industridesignstudent med Exploring Creativity som fordypningskurs kunne loven hans like gjerne ha vært ”Dersom fantasien ikke utsettes for en utfordring vil det ikke oppstå kreativitet”.

Fantasi og kreativitet henger altså sammen i nebb og hale men er ikke nødvendigvis avhengige av hverandre. Det som skiller dem fra hverandre er blant annet at fantasi kan være relativt autonom mens kreativitet er mer avhengig av næring. Denne næringen kan for eksempel være en utfordring eller problemet som beskrives i et brief, eller så kan man finne utfordringen i selve prosessen man befinner seg i. Noen deler av et prosjekt er som regel vanskeligere enn andre, og det er først og fremst i møtet med de største utfordringene at vi har behov for hjelpemiddel – de kreative metodene.

Hva er så de største utfordringene i selve utviklingen i et designprosjekt? Dialektisk sett så er målet og utfordringen å komme fram til en syntese.



Tesen er fantasien, den første og ukritiske ideen, mens antitesen er vurderingen av den første ideen. Antitesen er altså problemet som får fantasien til å stoppe opp, og vi kan derfor se på antitesen som den utfordringen som gir kreativiteten næring. Men fordi antitesen er en del av en pågående prosess så har prosessen i seg selv behov for et brief. Dette briefet er den kreative metoden som vi lærer om på kurset og utgjør dermed et fjerde ledd i dialektikken: tese – antitese – metode – syntese. De kreative metodene er altså det verktøyet vi kan bruke for å komme oss fra kritikken av den impulsive ideen til åpenbaringen av den briljante løsningen.



Dersom vi ikke benytter oss av kreative metoder for å komme oss fra antitesen til syntesen er sjansen stor for at vi vil ende opp med en ny tese – en ny intuitiv ide uten forankring i den allerede gjennomførte prosessen eller en gjentakelse av den opprinnelige ideen. Den kreative metoden kan altså brukes som et brief i prosessen og en føring for den videre utviklingen.

En føring er stort sett det samme som en begrensning av mulige løsninger og tidspunktet for når føringen legges er avgjørende for løsningen man kommer fram til. Man har større mulighet til å styre løsningen jo tidligere i prosessen man legger føringene. Jo seinere i prosessen man legger føringene desto mindre mulighet har man til å påvirke løsningen, men samtidig gir dette en større sjanse til å oppdage en uventet løsning.

Ytterpunktene i denne glidende skalaen kan beskrives ved hjelp av forskjellen mellom design og kunst. De to har mange likhetstrekk, men en vesentlig forskjell er tidspunktet for når klienten kommer inn i bildet. Designeren møter oppdragsgiveren i forkant av prosjektet mens kunstneren normalt jobber fram et produkt før kjøperen kommer inn i bildet. Resultat av både kunst og design kan være den samme løsningen, men i designprosessen er løsningen en besvarelse mens kunsten er en oppdagelse. Forskjellen ligger altså i løsningens hensikt i forhold til en definert oppgave.

Spørsmålet er derfor hva man ønsker å få ut av en prosess. Dersom man ønsker å finne uventede løsninger kan det være en fordel å legge føringene mot slutten av prosessen, mens hvis man ønsker færre overraskelser kan det lønne seg å legge føringene i begynnelsen av prosessen.
Gitt at en overraskende løsning også er en forventet løsning dersom det er forventet at løsningen skal være overraskende, kan vi påstå at de færreste oppdragsgivere ønsker seg overraskelser. Nettopp derfor blir de fleste føringene lagt i begynnelsen av prosjektet.

Dersom man putter en loppe i et glass og sette på lokket vil den, etter en stund, justere hoppehøyden slik at den ikke stanger hodet sitt i lokket. Når man tar av lokket etter en stund vil loppen fortsette å hoppe med redusert høyde. Den vil altså ikke være i stand til å hoppe høyere enn de begrensningene den har blitt vant til.
Som designer hender det at man føler at kreativiteten kveles fordi føringene blir for sterke eller fordi en oppgave beskrives ved hjelp av løsningen. En av designerens viktigste oppgaver er derfor å påse at kreativiteten ikke kveles av føringene som blir gitt. En metode er å starte prosessen før oppdraget gis slik at man undersøker mulighetene (etablerer en tese) før føringene (antitesen) legges.

Spørsmål om føringer og begrensninger er rett og slett et spørsmål om frihet, og frihet er som regel et spørsmål om følelse. Flere av gjesteforeleserne på fordypningskurset har snakket om behovet de har for frihet når de arbeider, og at dette behovet er årsaken til at de arbeider frilans i stedet for å velge fast ansettelse. Underforstått anses altså en fast arbeidsgiver som en trussel for friheten og kreativiteten i arbeidet, mens frilansarbeidet lar kreativiteten blomstre fritt.
I virkeligheten er det et spørsmål om hvilke metoder man benytter i arbeidet man utfører og hvordan man oppfattes i markedet. Man konkurrerer om de samme kundene og oppdragene enten man er frilans eller fast ansatt, så dersom man arbeider som frilans har man derfor et like stort behov for å være tydelig i det man driver med for at markedet skal oppfatte hva du driver med og dermed være i stand til å se verdien av det du gjør. Dersom man ikke er tydelig og ensrettet vil ikke markedet være i stand til å oppfatte deg, og dersom du ikke blir oppfattet blir du ikke engasjert.

Den kreative metoden er et hjelpemiddel for å gjøre oss til en konstant verdi i et regnestykke. Når designeren er en utøver av aksepterte kreative metoder vil arbeidsgiveren lettere kunne vurdere om han er i stand til å utføre oppgavene på en måte som passer firmaet. Ved å ansette designere som kan og benytter kreative metoder reduserer han risikoen for overraskelser.
Vi skal imidlertid være klar over at jo mer man lar den kreative prosessen ta over for individuelle ambisjoner desto mer fjerner vi oss fra kreativitet og nærmer oss problemløsing. Forskjellen mellom kreativitet og problemløsing er at kreativitet er problemfokusert mens problemløsing er løsningsfokusert.

En oppdragsgiver er som regel mest interessert i en problemløsing. Problemløsing kjennetegnes først og fremst ved at prosessen beskrives ved hjelp av løsningen.
Kreativitet har en mye større åpenhet i forhold til løsningen. Man har definert et problem og beskriver problemet for å finne en løsning. Man har dermed færre begrensninger for hvilken løsning man kommer fram til, og man risikerer ikke å forkaste potensielt gode løsninger.

Utfordringen med den kreative prosessen er imidlertid at man bruker en annen målestokk for hva som er den optimale løsningen enn det man gjør med problemløsing. I forhold til kreativitet er derfor problemløsing mindre ambisiøs. Problemløsing setter klarere krav til graden av løsning mens målet for kreativitet er ambisjonen om den optimale løsningen. Dersom utfordringen skaper en dissonans er det kun opphøret av dissonansen som avgjør om man har funnet den beste løsningen. Sagt med andre ord er kreativitet en problemfokusert prosess mens problemløsing er løsningsfokusert.

Kreativitet er både metode og mekanisme og reflekser. Alt sammen verktøy for å oppleve magien ved å oppdage den bedre løsningen.